Hvis denne filmen skulle tilføre litt selvpålagt minimalisme, kunne den vært mye mer vellykket som en karakterstudie.
Som «Between the World and Me» av Kamilah Forbes, «Malcolm & Marie» av Sam Levinson og Doug Liman (Doug Liman) Som «Locked Down» av Natalie Morales, er «Language Class» av Natalie Morales åpenbart et produkt av vår låst æra, og dens premiss er spesielt egnet for sine tekniske begrensninger.Mark Duplas (Marc Duplas) (skrev manus med Morales) spiller Adam, en ny langdistansestudent til Cariño (Morales), en spanskundervisningslærer i Costa Rica.Hans velstående ektemann, Will (Desean Terry), meldte seg på kurset som en bursdagsgave.Han etablerte raskt en forbindelse med Cariño, som ble sterkere etter en uventet tragedie.
Handlingen i filmen utføres nesten utelukkende gjennom en rekke webkamerachatter, som vanligvis bytter frem og tilbake mellom de bærbare skjermene i scenen, noe som beviser at den fascinerende måten å handle på hovedsakelig overgår den første flauheten.Dessuten, selv om separasjonen av skuespillere begrenser hvor mange kjemiske reaksjoner de kan skape, gir det noen ganger en følelse av originalitet som de kanskje mangler i tradisjonelle filmer.Når karakterene ser direkte på kameraet, fokuserer de tydeligere på de skjøre øyeblikkene.Fokuser på.
Språkklasser bruker også sine begrensede perspektiver til å utvide sine sentrale konflikter på interessante måter.Etter at Adam innså at herskapshuset hans sto i skarp kontrast til Cariños mer ydmyke miljø, innrømmet han gradvis at han hadde en skyldfølelse for sine privilegier i forhold til hennes, og videosamtalene deres ga begrenset informasjon.Det er en effektiv måte å effektivt forklare hvor mye du kan gjøre.Forstå hverandres liv.
Akkurat som Alex Lehmanns "Paddleton" (Dupras var også med i hovedrollen), viste "Language Lesson" sin sterke interesse for platonisk romantikk.Det er en av de minst kjente relasjonsarrangementene i filmindustrien.Begge filmene utstråler lavmælt varme, men karakterene her er ikke så idiosynkratiske, noe som gjør at de kanskje klarer den grunnleggende likhetsterskelen, men bare kan ta historien så langt.Selv om det sporadiske er hint om at Cariño kan opptre for kameraet, og Adam ikke får delta i alle detaljene i livet hennes utenfor kurset, hindrer filmens søker at denne ideen blir utforsket på noen meningsfull måte.I fravær av personlige øyeblikk eller interaksjoner i den virkelige verden, kan dialoger bli altfor illustrative, ettersom de blir tvunget til å ta på seg det meste av den tunge fortellingen på egenhånd.
Under den forrige samtalen med kun tale, slo hun ved et uhell på kameraet og avslørte Adam kort med et forslått ansikt og mørke øyne.En flau Carinho trakk seg plutselig tilbake og etablerte en mer profesjonell lærer sammen med ham.Relasjoner og nylig ønske om å opprettholde privatlivet.Til slutt ble de to tvunget til å møte hverandres forskjeller, og noen argumenter var for klare om usikkerheten og stereotypiene som truet deres blomstrende vennskap.I de første dagene ble spenningen mellom klasse, rase og kjønn bak denne tverrkulturelle utvekslingen subtilt bagatellisert, så når historien tar en mer intuitiv behandling av temaet, er det en skammelig ting.Den endelige plotavsløringen kan også bli for mye.For mye.Hvis denne filmen skulle tilføre litt selvpålagt minimalisme, kunne den vært mye mer vellykket som en karakterstudie.
Skuespillere: Natalie Morales (Natalie Morales), Mark Duplass (Mark Duplass), Disney Terry (Desean Terry) Regi: Natalie Morales (Natalie Morales) Manus: Mark Diplas (Naslie Morales), Natalie Morales (Natalie Morales) Utgivelsestid: 91 minutter Karakter: NR År: 2021
Karakterene i denne filmen er fulle av paradoksal frykt som bare kan skje i drømmer.
Dominik Grafs "Fabian: Going the Dogs" (Fabian: Going the Dogs) begynner med en langsom vogn som skyter ned trappene inn til Berlins nydelige T-banestasjon.Selv om alle som er kjent med det originale materialet til filmen, som Erich Kästners roman "The Fabians: A Moralist's Story" utgitt i 1931, håper at denne historien vil finne sted to steder i Tyskland.Mellom andre verdenskrig, men nå er det åpenbart for oss, for folk på skjermen har blant annet på seg poloer og jeans.Men når kameraet passerer stasjonen og går opp til motsatt trapp, vil pendleren ta på seg klærne for forventet tid.Kameraet går opp trappene og setter oss til slutt i Weimarrepublikkens skumringssone – eller i det minste når Graf bevisst utfører ufullstendige simuleringer av det.
Andre tegn indikerer at fra de svarte betonggatene til de spesielt tydelige glimt av stolpersteine, er vi alle i øyeblikket, med snubleklosser i messing innebygd i fortauene for å minnes ofrene for Holocaust.Michael Almereydas Tesla husket at denne teleskoplignende tilnærmingen til historiske romaner understreket vår posisjon med hensyn til de observerte hendelsene.Graffs metode kan imidlertid motstå overstimulerende fremmedgjøringsenheter, slik som fortelleren som underspiller Google-oppføringer til fingerspissene.I tillegg passer den vanvittige, strenge lekne estetikken filmskaperne brukte til temaet hans, nemlig det kaotiske samfunnet i den kortvarige Weimarrepublikken.Uroen og den utbredte angsten i Weimar-republikken har i det minste skapt noe av det mest kunst- og liv i Berlin.Gale eksperimenter, før disse ble kvalt av at den tyske staten gled inn i fascismen.
Etter at den langsomme, metodiske sporingslinsen åpnes, bryter Fabian ut en serie bilder, og veksler raskt mellom kornete lavspesifisert film og utvasket digital video.Vi ble introdusert for Jakob Fabian (Tom Schilling), en sjokkert, veteran med utdannelse i litteratur, og i en støyende natt var han klar til å ta på seg jobben som tekstforfatter.Fabian drar hjem med en eldre kvinne (Meret Becker), bare for å finne ut at han trenger å signere en kontrakt med mannen hennes for å sove med henne, og kan til og med ha krav på kompensasjon.Lei av den kyniske blandingen av forretningsnedleggelse og offisielle prosedyrer, som var grunnlaget for hans overføring av Berlins natteliv, flyktet han tilbake til natten.
Over hele verden kan ikke Fabian takle tidsånden, og den desperate forlatelsen av menneskelige relasjoner bestemmer livsveien til alle han møter.En inkompetent kollega stjal ideen hans om reklamekampanjer, og som et resultat mistet han jobben.Like etter møtte hun og ble forelsket i skuespillerinnen Cornelia (Saskia Rosendahl) hun møtte, og sistnevnte bodde tilfeldigvis i bygningen hans.Fabian ble tvunget til å akseptere henne som en filmskapers elskerinne for å få fotfeste i filmen.
I det hele tatt er denne historien om unges manglende evne til å håndtere kjæresten sin seksuelle atferd en ukjent historie.Men Graf klarte å gjøre denne illusjonen levende ved å holde oss på avstand fra Fabian, med en kunstig, autoritativ voice-over-fortelling (vekslende mellom mannlige og kvinnelige stemmer).Selv om, eller kanskje fordi vi ble evakuert fra paret, ble frieriet deres det eneste i verden som kunne oppdra en hund.Merket av den typen dumme og interessante unge mennesker, åpnet de seg umiddelbart for hverandre, konspirerte for å unngå huseieren, hippier på en innsjø utenfor Berlin, og fremførte spontant sent på kvelden folkedans blant fansens oppriktighet til Fabian og Cornelia Romance bryter gjennom den tragiske ironien i dubbingfortellingen.
Adelsmannen Albrecht Schuch, en kollega i Fabian-prosjektet, representerer et unntak fra den skumle latterliggjøringen av samfunnet som helhet.Labude er svært engstelig for postdoktoravhandlingen.Han er også en aktiv sosialdemokrat og en pådriver for rasjonalitet og rettferdighetsprinsipper.Med sine idealer ser denne personen, akkurat som pendlerne som venter på togplattformen i begynnelsen av filmen, ut til å være stille foreløpig.Tankene hans er ikke tilpasset tidens utvikling.Dette kan være grunnen til at Fabian ser ut til å være mer motløs.Har alltid det siste ordet i samtalen deres.På et tidspunkt, da Fabian bare var for observasjon og ikke for sitt eget forsvar, spurte Labude: "Hvordan hjelper dette?"Fabians nederlag svarte: "Hvem vil bli hjulpet?"Lagskygger.
Til slutt ble både Labudes sosialistiske useriøse politiske agitasjon og Fabians langdistanseskrivende holdning slukt av historiske trender.Selv om Kästners bok ble utgitt mindre enn to år før nazistene kom til makten, formidlet den en forutanelse om at Weimarrepublikken var i ferd med å ta slutt, men forsto ikke hva som var i ferd med å skje, men vi og filmen arvet disse forferdelige detaljene, som en del av nazistene.verdenshistorien.Denne mørke satiriske boken av Kästner får folk til å stirre på samfunnet forfatteren lever i.Filmen bruker brisen i bildene, dens kaotiske tid og rom og drømmelogikken til groteske tegneserier, som minner om fortidens mareritt.Karakteren er full av en slags motstridende frykt, som bare kan skje i drømmer - frykten før den store katastrofen er uunngåelig fordi den allerede har skjedd.
Skuespillere: Tom Schilling, Saskia Rosendahl, Albrecht Schuch, Meret Becker, Michael Wittenborn (Michael Wittenborn), Petra Kalkutschke (Petra Kalkutschke), Almarscha Stadelmann (Almarscha Stadelmann), Anne Bennent (Anna Bennent), Eva Medusa Gun (Eva Medusa Gühne) Regi: Dominique Graff Manus: Dominique Graff, Konstantin Ribb Utgivelsestid: 178 minutter: NR År: 2021
I motsetning til Malcom & Marie, viste Daniel Brühls langfilmsdebut som regi som en ekte selvstøping.
Ved siden av er Daniel Brühls rolle som skuespiller i det globale filmmarkedet og luksusen som følger med, kombinert med en undertrykt gjengjeldelsesnarrativ som på overflaten ser ut som Sam Levinson (Sam Levinson) «Malcolm & Marie».Men da han manipulerte filmen for å verifisere byråets manusforfatter og regissørens rettigheter på skjermen, viste Bruhls regissørdebut seg å være en ekte selvstøpt satire.Brühl vil ikke hengi seg til den falske ydmykheten i mange Hollywood-satirer;faktisk er "next door" den grusomme satiren over denne formen for medvirkning, der filmstjerner, og til og med vanlige mennesker, er i politikk. Når jeg korrigerte bromiden min, levde jeg et liv jeg likte, og lukket øynene for det omkringliggende miljøet. , spesielt de mange kvasi-jødene som hadde råd til å betale.Innse komplisert overlevelsen til tjenerne i middel- og overklassen.
Bruhl spiller filmstjernen Daniel (Daniel), han ligner ham på alle måter.I likhet med Brühl nyter Daniel privilegier i Köln og har gjort betydelig fremgang i showbransjen.I begynnelsen av Next Door forberedte Daniel seg på å prøvespille i sin luksusleilighet i Berlin for å spille en rolle i en topphemmelig storfilm, som minnet ham om rollen hans i Captain America: Civil War "I rollen.Så, for en kort periode, er vi fristet til å tro at denne filmen vil være et fiktivt improvisert fragment av Brühls liv, som sannsynligvis avhenger av den store audition til veisperringene dukker opp.Daniel stoppet i baren på vei til flyplassen og ble oppholdt av en vanlig Bruno (Peter Kus).I sterk kontrast gjennomførte disse menneskene dramatiske studier: Daniel kledde seg pent, fullførte morgentrening og kloke spisevaner, mens Bruno var eldre, klønete og tilsynelatende vant til å spise.En rikere frokost og øl.Brunos øyne er imidlertid ikke myke, for siden hans første opptreden i filmen har denne mannen utstrålet sur visdom og sinne.
Når folk sliter med vilje, viser Daniel Kehlmanns manus subtilt vår lojalitet.Daniel er en ydmyk idiot som er i det minste stikk i filmen.En gang fortalte han bareieren at han var glad for at han ikke hadde sterk kaffe fordi den var bitter og kunne forårsake hjerteinfarkt.Denne gesten er hans ydmyke tanker, når menneskene som virkelig tilhører den baren kanskje ikke trenger å tenke på begrepet ydmykhet.Det er også en lur vits, som først er morsom, for så å bli en trussel.I dette tilfellet kommer folk (fra eieren av baren til fansen hans) inn i omgivelsene til baren uten Daniels virkelige oppmerksomhet, noe som er kortfattet manifestert. Han var blind for proletariatet inntil sistnevnte fremtvang en vurdering.
Bruno er imidlertid definitivt ikke en arbeiderklassehelt foreslått for enkel inntak av rike prekener.Mannen var veldig ulykkelig, styrte bittert, og på sin egen måte var han like kvalifisert som Daniel, noe som fremgår av måten han satte seg inn i Daniels morgen, insisterte overfor skuespilleren at filmen hans er dårlig, og personlig fornærmet ham.Daniel sa til Bruno at hans synspunkter var irrelevante fordi vi trodde en slik uttalelse var en del av forsvaret av offentlige personer.
Disse to karakterene er vanligvis ikke like, selv om begge er veldig attraktive og i slekt med hverandre, og sammen utøver de vår sjalusi og harme mot den sosiale eliten, noe som gjør "Next Door" til en engstelig egenskap, og kanskje til og med være spesielt på denne måten. ., Og samtalen mellom Daniel og Bruno var rolig og aggressiv kun i passiv forstand.I de første dagene var det åpenbart at Daniel ikke ville forlate denne terskelen, og kanskje ikke engang ville være på et underbevisst nivå, fordi menn bruker hverandre til å drive ut sine kulturelle demoner.De fant ut at ekle med hverandre er ledsaget.Slik sett minner filmen om mange Hitchcock-thrillere, spesielt «Stranger on the Train», som også inkluderer en kaotisk agent ved navn Bruno.
Manuset erter Brunos forskjellige forklaringer på Daniel, den klareste grunnen til dette er Brunos harme over spenningen noen dager før gjenforeningen av Tyskland.Bruno hevdet opprinnelig å sympatisere med Stasi, gitt finanskrisen i Øst-Tyskland i forhold til Vest-Tyskland, gikk det sosiale gapet mellom Stasi og Daniel og Bruno parallelt.Imidlertid har denne ideen aldri blitt grundig undersøkt, og eksisterer faktisk som en vindusdekorasjon for tracker-scenen.Brühl ønsker imidlertid å respektere kvaliteten på hverdagen, spesielt måten menn nyter luksus på i skuffelse, og blir forvekslet med for tidlig på dagen, og han har aldri helt viet seg til å grave i sjangermekanismer.Se for deg en fremmed på et tog, som ikke slipper armaturet ekstatisk.
I andre halvdel av Next Door fortsatte de løse og underutnyttede endene å samle seg, og nådde til slutt en bevisst ufullstendig slutt.Den typen avskyelige nåde som disse menneskene mottok på slutten av filmen, forente dem i et øde miljø, og fikk dem til å forene seg på tvers av enorme sosiale barrierer.Dette viser et vendepunkt snarere enn en konklusjon, som får oss til å føle oss bedre.En unormal partnerfilm som aldri vil gå i oppfyllelse er klar.Dette uforklarlige mysteriet stemmer faktisk overens med filmens design, og erkjenner ulikhet, som ofte påvirker livene våre, vanligvis uten kommentarer eller katarsis.Når det gjelder «Next Door», er en slik konklusjon mer teoretisk gyldig og ser ut til å være en exit-strategi for filmskapere som ennå ikke helt har tenkt på slutten.
Skuespillere: Daniel Brühl, Peter Kurth, Aenne Schwarz, Nils Doergelo, Rike Eckermann ), Vicky Krieps (Vicky Krieps) Regi: Daniel Brewer (manusforfatter): Daniel Kehlmann (Daniel Kehlmann) Utgivelsestid: 94 minutter Karakter: NR År: 2021
Denne filmen antyder blandingen av Eco Doctor og Acid Western-filmer, og denne forskjellen mellom ulike sjangere fører til en mystisk atmosfære av spenning.
"A Shape of Things Come" av Lisa Malloy og Monaco (JP Sniadecki) antyder sammensmeltningen av økologiske dokumentarer og det øde syrevesten, og forskjellene mellom disse sjangrene forårsaket en mystisk spenning.Noen ganger er Sundog, den langskjeggete eneboeren i midten av filmen, som en underholdende hippie, drikker øl, danser i en lokal bar, leser romaner og koser seg med forskjellige dyr i et midlertidig ranch-slash-økosystem. Sonoran-ørkenen nær den meksikanske grensen.Andre steder så han ut til å ha tenner, rettet en kraftig rifle mot overvåkingstårnet, patruljerte grensepatruljens bil foraktfullt og raser seg selv.Du kan finne deg selv i splittelse, enten du ser filmen for å feire en persons selvforsyning, i denne epoken er vi dypt avhengige av Grid, eller bekymrer deg for at han er en selvrettferdig rar person som uttrykker sin misnøye på sin egen måte Sense sosial eksepsjonalisme.For Sundog er dette hans vei eller motorvei.
Formen på ting som kommer er i stor grad nedsenket i Sundogs daglige liv.Denne filmen minner folk om hvor fascinerende konturene av ulike prosesser når kunstnere har selvtillit til å observere motivet sitt, men ikke er interessert (i dette tilfellet, fra Sundogs jakt og slakting av dyr til hans høsting av padder midt på nattens gift) .La dem møte den foreskrevne fortellingen.Denne viljen til å forlate tradisjonell fortelling faller sammen med Sundogs unngåelse av det tradisjonelle samfunnet.Sundogs liv ser ut til å være støyfritt, fra reklamens hardhet til polarisert politisk diskurs, uten unntak.En av de mest spennende scenene i filmen er at han bare tar et bad i et utendørs badekar, hører naturlige lyder og nyter et øyeblikk med refleksjon og komfort.Da han sank i vannet, var det som om han skulle tilbake til livmoren.
En viss forventning om vold, kombinert med tvetydigheten i filmens kreative miljø, forhindret «The Shape of Things» fra å bli en mild og deilig feiring, som levde sitt eget liv på sin egen måte.Det vaklende fotografiet av Malloy og Sniadecki utstråler en fantastisk nevrotisk tekstur, som minner om Vincent van Goghs landskapsmalerier.På de tidlige bildene ble Sundog skutt på skrå mens han gikk blant forskjellige planter, noe som antydet sprø penselstrøk og reflekterte Sundogs rastløse headspace.Filmen bruker også mer åpenbare symboler, som omen-skuddene fra luftflyet (Sundogs budbringer av korrupsjon og forurensning i verden) og forutanelsesskuddene av klapperslangen, som også kan være en temperaturtolkning av Sundogs økende frustrasjon..Brukes sammen med Broder Patrols overvåkingsprogram.Slike sprø øyeblikk, spesielt i scener der Sundog ser ut til å ha begått alvorlige forbrytelser, får oss til å stille spørsmål ved om vi faktisk ser på en dokumentar eller er nærmere en eksperimentell thriller.
I den 77 minutter lange «The Form of Things in the Future» inviterer Malloy og Sniadecki publikum til å lese ulike dype og urovekkende betydninger inn i filmens tittel.Det kan antyde den vanvittige utviklingen til Sundog, eller galskapen i metall- og plastverdenen vi bygde nesten av å arve naturen, eller begge deler.I denne ganske urovekkende situasjonen kan du føle at Sundog ville bukke under for selskapets moderne maskin, fordi hans forståelige sinne kan undergrave hans evne til å nyte det utmerkede lille fristed, som han kjempet i et land med toleranse..
Regi: Lisa Malloy (Lisa Malloy), JP Sniadecki Utgivelse: Grasshopper Movie Utgivelsestid: 77 minutter Vurdering: Ubestemt År: 2020
Denne filmen vil lande og lande som et uttrykk for uhemmet tillit til vår felles menneskelighet.
Don Hall og Carlos López Estradas "Raya og den siste dragen" (Raya og den siste dragen) bringer Disney og andre nyere Disney-underholdningsbegivenheter. For eksempel er Moana livfullt beriket og forbedret.De har modne sinn, noen omfattende plotelementer, og er forpliktet til å vise en rekke asiatiske kulturer og avatarer på skjermen: The Last Chizong.Selvfølgelig, selv om Nickelodeon-serien trekker på østasiatiske tradisjoner, inkluderer filmen nøye elementer fra Sørøst-asiatiske land (inkludert Vietnam, Kambodsja og Laos).
Men i den enorme verdenskonstruksjonen og det estetiske mangfoldet minner Raya og «The Last Dragon» mest åpenbart om opplevelsen av å se «Star Wars»-filmen.Raya (Kelly Marie Tran) sin reise fra land til land - fra det flytende markedet i Talon til marmorpalasset i Arken - har sine egne ritualer, paletter og unike problemstillinger (for eksempel i Talon er kunstneren kledd som en søte baby).Adele Lim (den gale rike mannen i Asia) og dramatikeren Qui Nguyens manus, uten å ofre fremdriften i hovedpersonens legendariske historie, avduket på fascinerende vis myten om den stadig ekspanderende fantasiverdenen.
I begynnelsen av filmen er Kumandra et ødelagt rike ødelagt av voldelige grep mellom fem isolasjonistiske land og hjemsøkt av Druun, et smoglignende monster som vil bringe tusenvis av innbyggere forvandlet til stein.Seks år etter at faren hennes (Daniel Dae Kim) led denne svøpen, prøver Raya å gjenoppbygge en knust magisk perle og lage en som en gang reddet Kumandra og eksil Druun. Den legendariske dragen gjenoppstår.
Hvis denne typen plott utvikler seg med stabiliteten og forutsigbarheten til videospill (i hvert land), vil Raya få en ny perle og rekruttere medlemmer til hennes skitne team av eventyrere, det frodige landskapet og Rayas utvikling vil unngå enhver følelse av gjentakelse.Avgjørende, Raya har et tillitsproblem: det var hennes egen falske tro på naboen «Drakenerden» Gemma Chan (Gemma Chan) da hun var ung som førte til ødeleggelsen av edelstenen og løslatelsen av Druun.Hver av Rayas nye følgesvenner tvinger henne til å møte frykten for å miste tilliten, og denne filmen er en god refleksjon av demonene til jenter i det geopolitiske riket, og de fem landene nekter å forene truslene de står overfor.
Som frelseren til Raya, vanndragen Sisu, gir Awkwafina en unik, stjålet scenelydforestilling, som uunngåelig minner om Robin Williams fra Disneys Aladdin.) Trollmannen.Mot den sublime bakgrunnen til fantasy-eposet i stor høyde snakker Awkwafina raskt og er selvironisk.Hun er kjent med sine tidligere komedieroller.Det ser ut til at hun er utenomjordisk og en samtidsfigur i et fabelaktig landskap.I den store Disney-tradisjonen er det mange herlige venner i Raya og Last Dragon, som noen insekter fra piller og noen Alan Tudyk fra Amadelo.Han spilte rollen som kjæledyr og transport på samme tid, samt kaptein Boun (Izaac Wang), en barnekokk og kaptein, og familien hans ble kastet til Druen.
Selv om Raya er en modig og edel heltinne, har hun beundringsverdig selvtillit i sin intelligens og styrke, men Namaris sjokk over å forråde henne etterlater en urokkelig ettersmak, som noen ganger får henne til å handle impulsivt med sinne eller hevn.Det sinte spøkelsen til jenta brakte en viss grad av fare for denne langvarige kampen, som så ut til å gå utover Disneys vanlige lavmælte kost.Gjennom hennes vanlige kampsportkamper med Namaari, eller kamper med våpen og nærkamp, viser den voldsomme koreografien at disse to unge kvinnene er både dødelige og farlige for hverandre.For Raya er den forfriskende lettsindigheten basert på den frosne indre uroen til dronning Arendelle, dronning Elsa, som ber publikum om å akseptere ufullkommenhetene til heltinnen, selv om de noen ganger føler frykt i handlingen.Disse voldelige konfliktene er ikke de eneste elementene i filmen som henger i mørket: når Raya og Sisu møter Tong (Benedict Wong) på beina, alene i en tilstand av ødeleggelse, vandrer Rayas blikk på den tomme sengen i hjørnet , Tapet av belysning uten et ord er for smertefullt til å diskutere.
Raya og den siste dragen unngår en mørkere, bittersøt slutt, slik at de lett kan komme seg ut av knipen: i sluttscenen blir dødelighet og bunnløs fortvilelse lett reversert.Imidlertid trenger disse unge seerne kanskje ikke Disney-filmer for å fortelle dem at, i likhet med Druun beskrevet av Sisu, vil «pesten som stammer fra menneskelig disharmoni» forårsake varig skade.I sine egne, nydelig beskrevne termer, bruker filmen landingsstedet som en feiring av håp, og viser hvordan en ubegrenset tillit til vår felles menneskehet vil se ut.
Skuespillere: Kelly Marie Tran, Awkwafina, Jemma Chan, Daniel Dae Kim, Sandra Oh, Ben Benedict Wong, Izaac Wang, Talia Tran, Alan Tudyk, Lucille Soong, Patty · Harrison (Patti Harrison), Ross Butler (Ross Butler) Regissør: Don Hall, Carlos Lopez Estrada (manusforfatter), Adele Lim Utgivelse: Walt Disney Studios Motion Pictures utgivelsestid: 107 minutter Vurdering: PG År: 2021
Filmen klarte ikke effektivt å forstå hvordan livs- og arbeidserfaringen til hovedpersonen påvirket livet hennes som person og kunstner.
Basert på Joanna Rakoffs memoarer med samme navn, tok forfatteren og regissøren Philippe Falardeaus "My Salinger Year" satt på 1990-tallet en falleferdig vei, etter de to Joanna (Margaret Querley), i tenårene, prøvde å starte sin forfatterkarriere og håpet at hun skulle skille seg ut fra sin nåværende jobb som sekretær for New York Literary Institution.Arbeidet hennes er en rynke som skiller denne tilpasningen fra mange andre filmer som ambisiøse forfattere prøver å tilpasse i storbyer, fordi Joannas sjef Margaret (Sigourney Weaver) representerer. Med den tilbaketrukne forfatteren JD Salinger fra The Catcher in the Rye, innser denne unge kvinnen at vanlig illusjon om nærkontakt med litterære helter.Dette betyr imidlertid også at filmen er full av fasjonable referanser til ødelagte litterære verk og karakterer, og denne fortroligheten blir fort middelmådig.
Plottet gjennom hele historien skisserer Joannas arbeid i fotobyrået, hennes personlige liv og handlingen i hennes kamp for å bli forfatter, vevd sammen halvhjertet, som om du så to forskjellige filmer.Selv om Joanna er et av de mest legendariske mysteriene i den litterære verden, mener Joanna at arbeidet hennes bare er et springbrett til hennes karriere, og denne ambivalensen ser ut til å ha forsvunnet i Falados historiefortelling.
Siden "My Salinger Anniversary" ikke klarte å forstå hvordan hennes liv og arbeidserfaring påvirket livet hennes som person og artist, følte Joanna seg som en tomhet.Bortsett fra det øyeblikket hun sa at hun publiserte to dikt, visste vi nesten ingenting om hennes forfatterskap og prosess.I dette tilfellet er det hennes narsissistiske kjæreste Don (Douglas Booth) som skriver denne romanen, som har tiltrukket seg mye oppmerksomhet fra Falado, noe som er litt urimelig.retning.
Det var i det minste noen spennende øyeblikk som gjorde Salinger-årene mine aktive, ikke annet enn anerkjennelse av rye-fanatikerne blant vekterne.I litterære institusjoner er Joannas oppgave å svare på Salingers overtro med svar skrevet på forhånd av upersonlige tiår siden.Mens fansen ser på kameraet mens de leser brevet, forteller filmen implisitt at avtrykket av et stort verk tiltrekker seg alle slags lesere, og samtidig ser ut til å være skrevet for én leser.I følge selskapets retningslinjer var det enda mer avslappende da Joanna kuttet et brev fra en vifte i biter umiddelbart etter å ha fullført svaret.
Men den første veltalenheten om denne vinklingen ble til klønete, da Joanna begynte å forestille seg at en spesiell fan (Theodore Pellerin) var en innbilt samvittighet, og Falado brukte denne karakteren til å uttrykke flere uttrykk.Underteksten til scenen.Utseendet til denne typen plottenhet i den ellers enkle fortellingen minnet meg utilsiktet om en tidligere historie i "My Saling Year", da Joanna var en useriøs og svarte en supporter med sine egne ord Brev fra.Joanna ba en videregående elev om å hente inspirasjon fra Holden Caulfield og tenke selv.Det er vanskelig å ikke tro at filmen i seg selv burde ha lyttet til hennes råd.
Skuespillere: Margaret Qualley, Sigourney Weaver, Douglas Booth, Brian Obern, Théodore Pellerin ), Colm Feore (Colm Feore), Senna Haq (Henza Haq) Regi: Philippe Falardeau Manus: Philippe Falardeau Utgivelse: IFC Film Festival Visningstid: 101 minutter vurdering : År R: 2020
Det som er forskjellen mellom film og vanlige nyheter, og dens intervensjon i virkeligheten, er forskjellen i tid.
Som vi vet fra slapstick-komedier, kan fluene på veggen gjøre en hvilken som helst scene til en sammenrullet avis, møblene blir en smedbutikk, og en kaotisk virvel av kaotisk spesialpoliti som lokker til glede.Dokumentarer som flyr på veggen har lignende risikoer.Tatt i betraktning hvordan observerende atferd nødvendigvis endrer det som observeres, må filmskapere alltid velge objektiviteten til posisjonen knyttet til subjektet deres - hvis subjektet tilfeldigvis er politisk, vil dette få vanskelige konsekvenser.
Noen opptakere aksepterte denne motsigelsen og registrerte intervensjonen deres som en del av virkeligheten de registrerte.For eksempel inviterte Joshua Oppenheimer (Joshua Oppenheimer) i "Killing Act" Gjerningsmennene til massedrap i Indonesia i 1965-66 gjenoppbygget det grusomme "heltemotet" foran underverdenen.kamera.Jill Li, den første filmskaperen, tok et overfladisk blikk, og valgte den mindre praktiske metoden for «Lost Course», der hun spilte inn en scene i Wukan, en kinesisk fiskerlandsby i Guangdong-provinsen.De polske protestene førte til et mislykket demokratisk eksperiment.
I den første delen av filmen "Protest", da Wus landsbybeboere reagerte på salg av offentlig land av korrupte myndighetspersoner, arrangerte store demonstrasjoner og kollektive petisjoner, og ble støttet av en generalstreik, falt Lis kamera i den dypeste delen av handlingen..Med fremveksten av bevegelsen fokuserer filmen på kjernen til noen aktivister som ser ut til å ha de beste intensjonene og er fast bestemt på å tjene som Kinas ettpartistatsinstitusjon.Til slutt tvang protestene regjeringen til å godkjenne landsbybeboernes anmodning om frie valg, og lederne av bevegelsen ble hastet til en plass i landsbykomiteen.
Den andre delen «Etter protesten» vil være åpen ett år etter valget.Den nye landsbykomiteen falt inn i et byråkrati og var hjelpeløs og klarte ikke å gjenopprette landet i Wukan.Samtidig har regjeringer på høyere nivå valgt sitt lederskap, og dermed dannet en kile mellom dem og velgerne.Ettersom årene gikk, da landsbyboerne trakk seg mot Wukans langsomme og uunngåelige tilbakegang, ble deres desillusjon desillusjonert.
Nå som det ikke er mange protester, har dette åpnet rom for li-lyriske røde og hvite lykter som skinner i en regndam, eller møll blir brent av zippo i desperat grusomhet for å vise rytmen i dagliglivet og returnere til Wukan.Dette er imidlertid fortsatt unntak fra regelen om at hun ikke forstyrrer kameraet.Kameraregelen presenterer bare situasjonen når scenen inntreffer, og filmskaperen har aldri grepet inn i sin egen politikk eller utøvd dømmekraft mot landsbyboerne (noe som kan forklare Li Grunnen til hvordan man får lov til å skyte filmen).Først av alt).Gjennom hele prosessen følte noen at hun dyrket tilliten deres.De er vant til kameraets eksistens og ser ut til å snakke direkte til menneskene bak dem i stedet for det imaginære publikummet, og tar til og med risiko ved å avsløre sensitive detaljer.
På høydepunktet av bevegelsen dukket andre filmteam og journalister opp i periferien, men da støvet la seg, var det igjen Lis kamera, som dykket ned i det daglige kaoset med parader og valgopptog.Forskjellen mellom Lis prosjekt og vanlige nyheter er hennes intervensjon i virkeligheten, som er en forskjell i tid.Robin Li på sin side brukte seks år (fra 2011 til 2017) med å kjempe for å filme Wukan, og kanskje enda viktigere, konsekvensene, som virker irrelevante, men det er en dedikasjon til innebygde filmer, pluss Med sin tre timers spilletid, dette gir kurset styrken til tap.
Denne filmen har brukt mye tid på å ikke bare diskutere Wu Kans kamp som en kinesisk politisk prosess på mikronivå, men også gjennomført karakterstudier av relevante personer.Selv når deres entusiasme og uskyld, selv når de ga opp å slåss, fordømte hverandre eller blindt jaget forbi prestasjoner når den politiske bevegelsen var stagnerende, forble Lis linse fast sympatisk.Fordi politikken hennes bare kan anes gjennom denne sympatien, lar hun publikum lære av den og forklare situasjonen.Det er vanlig at enkeltpersoner er politikere, men «den tapte veien» minner folk om at politikere også er individer.
Hvis «SpongeBob SquarePants»-serien endelig har åpnet, ser det ut til at det er publikum som skuffer publikum mest.
"Hvem skal seile mot et nytt eventyr som vil tjene meg penger?"Allerede som "SpongeBob SquarePants Movie: Sponge is Running", ble den ropt som Krabby Pattys sjef Crabs (Clancy Brown).) Da jeg gråt.Squidward (Rodger Bumpass), Mr. Crabs' mest utstrakte ansatt, himlet med øynene før han forlot hurtigmatrestauranten under vann.Stilt overfor en kynisk leiesoldatfilm som denne, er det vanskelig å ikke føle sympati for Squidward, fordi den tredje spillefilmen basert på Nick Laytons elskede animasjonsserie ser ut til å være hovedsakelig rettet mot å tiltrekke seg voksne, med identifiserbare stjerner som vises i live-action-relieffet., Og ikoniske filmer.Nautisk rolle.
Da den fåfengte kong Poseidon (Matt Berry) kidnappet SpongeBob (Tom Kenny) sin elskede kjæledyrsjøsnegl Gary (også Kenny) for å bruke slimet hans til hudpleie, satte SpongeBob og Patrick (Bill) Fagerbakke ut for å redde ham fra de tapte byen Atlantic City, som er «en forferdelig, beryktet kloakk av moralsk fordervelse».Fans av SpongeBob SquarePants vil vite hvor mye Gary betyr for eieren sin, og i sommerleiren er festen til paret søt og seriøs i ettertid.Imidlertid er "rømmesvampen" noen ganger bevisstløs og ute av stand til å konsentrere seg om oppgaven.I Lost City of Atlantic City er det til og med lang spilletid, hvor Svampebob Firkant og Patrick finner ut at de ikke alltid kan fokusere på det.
Svampebobs TV-serier liker alltid tilfeldige øyeblikk, og Sponge on Run mangler heller ikke på ufarlige rarheter, akkurat som Patrick forklarte med latterlig alvor da han presenterte seg en gang: «My name is on the Celtics.Det betyr en brødrister."Men denne klønete logikken vises mest effektivt i SvampeBobs tidligere karakteristikker, som er en samling av søte, særegne karaktertrekk.Her er historiefortellingen i seg selv absurd.
Når først Snoop Dogg og Keanu Reeves dukker opp i en lang og hjelpeløs drømmesekvens, er det en distraksjon, ikke vrangforestilling;i drømmesekvensen er den brennende tumbleweed og sistnevntes ansikt i den., Utfordre SpongeBob og Patrick til å frigjøre et kjøttetende hiphop-danseteam.Zombiepiraten fra sedanen Diablo (Danny Trejo).Uforståelighet er imidlertid ikke det samme som formålsløshet, fordi kjendisgjesteopptredener ser ut til å være stappet inn i markedsføringsøyemed.Kamp Koral, forløperen til denne TV-serien, blir utgitt med denne filmen, og i løpet av den siste halvtimen, etter å ha forlatt en serie plott og vedtatt en rekke planer tilbake til sommerleiren, ser dette ut til å være en del av et lønnsomt eventyr .
SpongeBob SquarePants har alltid vært det rareste og mest fantastiske er at det lar barn se livet i havet som en voksen med et øyeblikk.I motsetning til dette forlot «Svampebob SquarePants» de ikoniske smakløse dumplingene i serien og ba publikum bli voksne hvis de ville følge med (for eksempel nevner den vulgære festivalen «døsige mennesker». Oppkast om natten»).
Få Sponge on the Run kan finne det klassiske sweet spot, og ser på at barn kan forstå kompleks humor samtidig som de lar dem snakke om i dum farse.Seriens narrative merkevarebygging i stafettstil vises noen ganger effektivt her, for eksempel når Patrick og SpongeBob ser et glimt av scenen som skifter til «vinduet på samme tid», og når de krangler om hvorvidt eventyrene deres vil bli mer .Tid som en vennefilm eller en heltes reise.Imidlertid kan paret bli skuffet over å høre at deres usammenhengende, kjedelige jakt ikke fulgte en så tilfredsstillende struktur.Hvis «SpongeBob SquarePants»-serien endelig har åpnet, ser det ut til at det er publikum som skuffer publikum mest.
Skuespillere: Tom Kenny, Bill Fagerbakke, Rodger Bumpass, Clancy Brown, Mr. Lawrence, Jill Tully ( Jill Talley, Carolyn Lawrence, Matt Berry, Awkwafina, Snoop Dogg, Danny Te Danny Trejo, Tiffany Haddish, Reggie Watts Regi: Tim Hill Manus : Tim Hill Utgivelse: Paramount + Utgivelsestid: 91 minutter Vurdering: PG År: 2021
Filmene til Anthony og Joe Russo kan aldri unnslippe den iboende hulheten i rollen som Cherry.
Tom Holland presenterer et tynt og sultent blikk på begynnelsen av Anthony og Joe Russos "Cherry", der vi ser karakterene med samme navn med en fantastisk måte å rane banker med halve eiendeler.Den unge mannen manglet planer og visste ingenting om konsekvensene, blant annet fordi han var en opioidmisbruker.Men som resten av tilpasningen av Nico Walkers allment anerkjente semi-selvbiografiske roman fra 2018 avslører, drev kombinasjonen av uvitenhet og Lu-kombinasjon utviklingen hans, og ble til og med avhengig i Irak.Før veien.Chery sa i fortellingen: "Jeg er 23 år i år og jeg strakk ut de tidligere og mer aktive delene av filmen, men jeg forstår fortsatt ikke hva folk gjør."Senteret (hvis noen) finner bare ikke sted.
Etter åpningsreplikken ble filmen forkortet med fem år frem til 2002, da Cherry hadde sådd frøene til sin fremtidige selvdestruksjon.Akkurat som Holland spilte med lys sjarm, selv om han var i den mest ødeleggende og tapte situasjonen, spratt kirsebæret fortsatt noe tilfeldig i livet hans.Først av alt hørte vi mye fra ham – bokstavelig talt fortalte han om sine falske forsøk på å fange livet, mens han tilbrakte tid i Cleveland og tilbrakte tid med venner uten noe sted og engasjerte seg i falske Sammen på jobb.Senere, fordi en rekke feil valg begrenset valgene hans, ville han ikke ha noe å si.
På autopiloten til jesuittuniversitetet følte Cherrys klassekamerat Emily (Ciara Bravo) seg veldig tung, og hun viste publikum hvordan hun så ut: en lys og vakker selvtillitmodell, hans selvinnsikt og utspekulerte humor matchet hans .Selv om livet til Emily ser ut til å være mer harmonisk, er hun til slutt fortsatt full av mysterier i filmen som livet i seg selv er for kirsebæret.Forholdet deres er ustabilt, men ustabilt.Etter å ha kjempet med Cherry, ble de enda mer imponert da Cherry ble med i hæren under den mest intense perioden av Irak-krigen.Mer impulsivt giftet de seg før han dro.
Midtdelen av Cherry dateres tilbake til vår hovedpersons militærtjeneste og er den mest overbevisende.For en 20-minutters film som har vært utgitt for lenge, føles hele grunntreningssekvensen veldig overflødig.Militærlivets absurditet fremhever nok en gang Cherrys tap i denne verden, som bare ser ut til å være en dårlig spøk for ham.I Irak skisserer Russos noen storstilte actionscener med imponerende bilder, men han er ikke sikker på å balansere Cherrys erfaring som kampmedisiner med det følelsesmessige traumet forårsaket av gulsotens humor.
I USA, på grunn av mangel på veiledning, kollapset Cherrys liv raskt på grunn av uskarphet av PTSD.Han og Emily ble besatt av heroin, noe som på kort sikt førte til særheter som å stjele penger fra forhandlere, kontantstrømproblemer og bankran.Sammenlignet med de forrige scenene, har parets nye kriminalitetsliv og utfordringene de møter i rusmisbruk og avrusning større umiddelbarhet og dramatikk enn de forrige scenene, og de forrige scenene har en tendens til å bli sett på avstand eller til og med betydelig utvikling.Men denne filmen kan fortsatt ikke unnslippe den iboende hulheten til Cherry som en rolle.
Ved å koble krigskatastrofen i utlandet med avhengighetskatastrofen hjemme og Cherrys målløshet før Irak, synes filmskaperne å antyde at USA er utsatt for fare og ikke vet noe om risiko.Men selv om denne filmen involverer mange hurtigtasttemaer og er full av hendelser og sans for humor, vil dens bevisste stil (fra fortelling direkte til kameraet til sakte film til visuelle teknikker som å vaske ut hele bakgrunnen og få karakterene til å dukke opp plutselig i lyse farger-enkle representasjoner frarøver den muligheten til å si mye. Filmskaperen tar merkelige avgjørelser og avslutter med vage forhåpninger, men det er ingen dialog som hjelper til med å forklare kirsebær i livet hans Endringene som kan oppstå, understreker bare deres manglende evne til å artikulere deres liv. hovedrolle, i stedet for å miste seg selv.
Skuespillere: Tom Holland, Ciara Bravo, Jack Reynor, Jeff Wahlberg, Forrest Goodler K (Forrest Goodluck), Michael Gandolfini (Michael Gandolfini), Michael Rispoli (Michael Rispoli), Daniel R. Hill (Daniel R. Hill) Regi: Anthony Russo , Joe Rose Manusforfatter: Angela Russo Osto, Jessica Goldberg Utgivelse: Apple TV + Showtime: 140 minutter Vurdering: R År: 2021
Hvis verden utenfor Supermercado Veran er full av fattigdom og kriminalitet, så vil vi ikke forstå det fra denne lille kokongen.
For regissør Tali Yankelevich er det lett å male et ydmykt portrett av en brasiliansk dagligvarebutikk i hjertet av supermarkedet My Darling, hvor fokuset er på avfall, lavlønnsarbeidere og raseaktivister.Brasil er tross alt et land definert av inntektsulikhet og klassekamp.I stedet valgte Yankelevich noe mer interessant, ved å bruke et skyvekamera, lunefull scoring og skjønnheten til sukkerspinn, noe som fikk Supermercado Veran i São Paulo til å se ut som Galeries Lafayette i Paris.
Det er ingen misnøye eller urettferdighet her, kun vanlige hvite hyller, deilige varer og arbeidere som elsker å jobbe.Noen innrømmer til og med å etablere kontakt med kunder.Andre skryter av variasjonen av mennesker de kommer i kontakt med hver dag.Forholdet mellom kolleger er fra høyskoleperioden i drømmen.Hvis omverdenen er full av fattigdom og kriminalitet, så får vi ikke vite det fra denne lille kokongen.
Yankelevichs fantasitilnærming var så målrettet og sammenhengende at filmen egentlig aldri føltes som en reklame for et ikke-eksisterende sanitærland.Derfor er min Darling Supermarket nærmere drømmeri, et portrett av et overfokusert sted, og dette stedet ignorerer gladelig den omkringliggende makrovirkeligheten.Mens Yankelevichs kamera flyter rundt i butikkens plass, satte hun sammen observasjonsvignetter og vitnesbyrd fra arbeidsgiveren sin, anekdoter som ofte gjør Gonzo til en realitet.I prosessen menneskeliggjør kameraet den normalt usynlige arbeidsstyrken.
Yankelevich stjal ikke deilige historier fra dem, men ba i stedet arbeiderne fortelle oss deres lidenskaper, særheter og drømmer.Vi møtte en lagerstuver som var besatt av bybyggingsspill og mistenkte at noen ville finne arbeidsplassen hans verdig filmoppmerksomhet.George Orwell var en historisk profesjonell, syngende dørvakt, en konspirasjonsteoretiker og en konspirasjonsteoretiker.En japansktalende anime-elsker, en overtalt kontorist hjemsøker supermarkedet, og en sikkerhetsvakt som håper overvåkningskameraet hennes kan finne ut hvor barnet hennes er.
Det mest overraskende er at selv om vi aldri følte at kameraet brukte så mye tid med dem, fantes alle problemene deres.Som om de var fylt med alle slags dyp kontemplasjon i kjedsomhet og automatisme, gjorde det arbeidet deres kjedeligere og fant til slutt et villig publikum.Kanskje er dette den indre motivasjonen til dokumentarformen, kameraet tiltrekker seg fremmede som trenger forsinkede lyttere.Grunnen til at Yankelevich gjorde rettferdighet var ikke på grunn av deres selvrettferdighet, men fordi de anerkjente rikdommen i tingene de drømte om og drømte med dem.
Nicholas Jareckis krise er en prosedyrethriller designet for å håndtere korrupsjonen og feilene som førte til opioidepidemien i USA.Strukturen til denne filmen er årsaken til dens eksistens, som er hovedfokuset i Jareckis fantasi, fordi regissøren og regissøren har laget tre handlingslinjer som viser hvordan opioidavhengighet næres i ulike samfunnsklasser: Forretningsmenn på gatehandel med lyssky farmasøyter.Til disse universitetene gir farmasøytiske selskaper professorer høy finansiering for å "grønne markere" forskningen deres;mellom Canada og USA utfører rettshåndhevelsesbyråer transaksjoner med menneskehandlere.Den pågående krigen.Ved å prioritere systemprosessen fremfor hovedpersonen, inviterer «Crisis» nesten bevisst til sammenligninger med hvilken som helst av Steven Soderbergs filmer.
Profesjonelle prosessers innflytelse på mellommenneskelige relasjoner er Soderbergs viktigste besettelse som kunstner, og alt fra hans oppsiktsvekkende verk til hans low-fidelity-eksperimenter ble til.Han er flink til å bruke en enkelt menneskelig lidelse til å informere potensielt kjedelige samtalepunkter og prosedyrer, som de smertefulle nærbildene av Benicio del Toro i Traffic, og det urovekkende. Den kliniske spesifisiteten og frykten for Kromberg-format har ført til spredning av Smittsomme sykdommer.Derimot har Jareckis filmskaping en spennende kvalitet frem og tilbake, noe som innebærer at de tre TV-pilotene tilfeldig strikkes sammen for å bevise et åpenbart poeng.Jarecki er kanskje ikke sikker på om hans opioidsentriske emne er tilstrekkelig til å opprettholde en film, så han tyr til klisjeene om kriminell hevn, fra hevnmoren til politiet, han er for ærlig for denne skjøre verdenen.Krisen endte med en kjedelig avslutning på 30 minutter.
I arbitrasjeaktiviteten forvekslet Jarecki på en smart måte melodramaer med aktivister, ved å bruke Richard Geres forførende filmstjerneopptreden som en hedgefond-magnat, noe som gjorde oss attraktive. Den sosiale dysfunksjonen til makt blir forvirret av arkitekter.Martin Scorsese (Martin Scorsese) i "Wolf of Wall Street" (Wolf of Wall Street) intensiverte dette trikset for å tiltrekke publikum til det ekstreme, de innrømmet at sosial grådighet er vår egen forsterkning, samtidig som de tilbød å gjøre publikum til moroa med å kunne håndtere dårlig oppførsel på en dyktig måte uten konsekvenser.
Krisen viste at Jarecki hadde glemt denne teknikken, fordi de stive bønder stereotypisk testet eller stimulerte publikum, og ikke distraherte dem, bortsett fra noen obligatoriske forslag om at manusforfatterne bak kulissene foreslo at manusforfatteren krysset av i boksen.Når man har å gjøre med de kanadiske og armenske gangsterne av fentanyl, har besluttsomheten til den hemmelige DEA-agenten Jack Kelly (Armie Hammer) aldri blitt torturert eller sensurert, og den narkomane Claire (Evangeline Lilly) som er i bedring når han etterforsker sønnens dødelige overdose av narkotika han blunket knapt.Bli drept.Noen tror at en sønns død på grunn av mors eget valg av medikamenter vil føre til potensielle tilbakefall, og visse innsikter eller hendelser som ble investert med overlevelsespress, men denne muligheten har bare blitt utslettet.I stedet blir Jake og Claire begge sett på som actionfilmhelter.
Den mest ambisiøse og muligens urovekkende historien om krisen er også den mest latterlige.Dr. Taryn Brower (Gary Oldman), en veteranforsker og pedagog som har eksperimentert på en krone fra et stort farmasøytisk selskap (Big Pharma) i mange år, ble sjokkert.Givere vil kanskje ha noe tilbake, det vil si å godkjenne et fiktivt, antatt ikke-avhengighetsskapende stoff som kan være mer dødelig enn dødelige stoffer.Oxycam.Tatt i betraktning den profesjonelle erfaringen til karakteren, virker Tyrones naivitet, spilt av Alderman hysterisk, latterlig, og Jarecki kastet bort de beste ideene fra filmen her.
Da Tyrone truet med å informere informanten, gravde universiteter og farmasøytiske selskaper opp et gammelt rykte for seksuell trakassering, noe som gjorde ham beryktet, selv om den følelsesmessige virkningen av denne trusselen og Tyrones hykleri som en person antatt å være sannheten aldri ble oppdaget Over.Faktisk ble filmskaperen så overrasket over det indre livet til de forskjellige karakterene hans at han til og med ignorerte innflytelsen fra Tyrones berømte ekteskap på ekteskapet hans.Krisen har endret det menneskelige elementet i historien gang på gang, med andre ord drama, i bytte mot narkotikastatistikk som kan søkes i Google på få sekunder.
Skuespillere: Gary Oldman, Arme Hammer, Evangeline Lilly, Greg Kinnear, Kid Cudy (Kid Cudi), Luke Evans, Michelle Rodriguez, Indira Vama (Lily-Rose Depp), Mia Kirchner (Mia Kirshner, Michael Aronov, Adam Suckman, Veronica Ferres , Nicholas Jarecki, Daniel Jun ), Martin Donovan Regi: Nicholas Jarecki Manus: Nicholas Jarecki Utgivelse: Quiver Utgivelsestid: 118 minutter Vurdering: R År: 2021
Nødvendige informasjonskapsler er helt avgjørende for normal drift av nettstedet.Denne kategorien inneholder kun informasjonskapsler som sikrer de grunnleggende funksjonene og sikkerhetsfunksjonene til nettstedet.Disse informasjonskapslene lagrer ingen personlig informasjon.
Eventuelle informasjonskapsler som kanskje ikke er spesielt nødvendige for driften av nettstedet og som spesifikt brukes til å samle inn brukerens personopplysninger gjennom analyser, annonsering og annet innebygd innhold kalles unødvendige informasjonskapsler.Du må innhente brukersamtykke før du kjører disse informasjonskapslene på nettstedet ditt.
Innleggstid: Mar-02-2021